Slik bygger vi kildeloggen vi bruker i kurset, kolonne for kolonne

Kildeloggen vi bruker i kurset bygger på et regneark. Det er et bevisst valg. Et regneark er tilgjengelig for alle, det kan skrives ut, og det krever ingen opplæring i et eget program. Poenget er ikke verktøyet, men vanen: hver gang du skriver en faktapåstand i manuset, får den en rad i loggen.

I eksempelmanuset om utstyr, en forklaringsvideo om en bærbar lydopptaker, starter vi med et tomt ark og et ferdig utkast. Deltakerne leser utkastet linje for linje og plukker ut det som er en påstand: tall, egenskaper, sammenligninger og årsaker. Alt dette får en rad.

Vi anbefaler å jobbe i et delt dokument mens du skriver, ikke etterpå. Loggen som føres underveis blir ærligere enn den som rekonstrueres kvelden før opptak. Da husker du ikke lenger hvorfor du valgte én kilde fremfor en annen.

Bruk samme oppsett fra prosjekt til prosjekt. Når kolonnene alltid står i samme rekkefølge, ser du raskt hva som mangler, og andre kan lese loggen uten forklaring.

Loggen har seks kolonner. Første kolonne er manuslinjen, altså sitatet fra manuset slik det står. Deretter kommer selve påstanden i én setning, kilden med nok detaljer til at andre finner den igjen, og dato for når du leste den.

De to siste kolonnene er de viktigste. Den ene skiller mellom observasjon og tolkning: er dette noe du eller kilden har målt eller sett, eller er det en vurdering? Den andre er forbeholdet, formulert slik det skal stå i manus eller sies høyt i videoen.

I eksempelmanuset ser vi hvordan dette virker. Påstanden om batteritid hentet fra produsentens datablad er en observasjon fra produsenten, ikke en uavhengig måling. Det får en egen merknad i forbeholdskolonnen, og setningen i manus endres deretter.

Mange vil legge til flere kolonner. Vi råder til å vente. Seks kolonner du faktisk fyller ut, er bedre enn tolv du hopper over.

• Manuslinje og påstand i egne kolonner
• Kilde med tittel, utgiver og lenke eller sidetall
• Dato for lesing
• Observasjon eller tolkning
• Forbehold i ferdig ordlyd

Ved siden av kolonnene bruker vi en enkel statusfarge per rad. Grønn betyr at påstanden har en kilde du har lest selv og som sier det manuset sier. Gul betyr at kilden er indirekte, gammel eller bare delvis dekkende. Rød betyr at påstanden står uten kilde.

Fargene gjør gjennomgangen rask. Før opptak ser du med ett blikk hvor mange røde og gule rader som gjenstår, og du kan bestemme om du skal finne bedre kilder, formulere et forbehold eller stryke linjen.

En gul rad er ikke en feil. Mange påstander om utstyr hviler på produsentens egne opplysninger, og det er greit så lenge det sies. Det som ikke er greit, er at en gul rad blir stående som om den var grønn.

Vi ber deltakerne sette fargen sist, etter at de har fylt ut resten av raden. Hvis fargen settes først, har man en tendens til å justere begrunnelsen etter den.

Før en kilde får stå i loggen, stiller vi tre spørsmål. Hvem har laget den, og hva er vedkommendes forhold til saken? Hvordan vet kilden det den påstår, altså er det målt, observert eller gjengitt fra andre? Og hvor gammel er den, sett opp mot hvor raskt feltet endrer seg?

For utstyr er den siste biten viktig. Programvareoppdateringer kan endre egenskaper etter at et datablad er utgitt. En test fra for to år siden kan beskrive en annen versjon enn den du viser i videoen.

Vi oppfordrer også til å følge påstanden tilbake til opphavet. Hvis tre nettsider sier det samme, kan de alle ha hentet det fra samme sted. Da har du én kilde, ikke tre, og loggen bør vise det.

Når kilden er en person, for eksempel en tekniker du har snakket med, noterer du hva som ble sagt, når, og om vedkommende har noe å tjene på saken. Det er ikke mistenkeliggjøring, bare opplysninger leseren kan trenge.

• Hvem står bak, og hva er interessen
• Hvordan vet kilden det den sier
• Er den ny nok til å gjelde utstyret du viser

Et forbehold i en tekst kan være en parentes. I en video må det kunne sies i én pust uten at det høres ut som et juridisk vedlegg. Derfor har loggen en egen kolonne der forbeholdet skrives i talespråk.

I stedet for «verdien kan variere avhengig av en rekke faktorer» skriver vi hva som faktisk er usikkert: «Produsenten oppgir ti timer, og vi har ikke målt det selv.» Kort, presist og med opphavet nevnt. Seeren får vite hvem som står inne for tallet.

Instruktørene våre går gjennom disse formuleringene sammen med deltakerne. Ofte er første utkast for vagt, og målet er å finne det som faktisk er usikkert og si akkurat det, ikke mer og ikke mindre.

Vi ser at manus med slike setninger ofte blir mer tillitsvekkende, ikke mindre. Seere merker forskjellen på en forfatter som skjuler usikkerhet og en som viser hvor den ligger.

En logg er bare nyttig hvis den holdes ved like. Vi anbefaler tre faste punkter: oppdater raden med en gang du endrer en setning i manus, gå gjennom alle gule og røde rader før opptak, og lagre en versjon av loggen sammen med den ferdige videoen.

Den siste vanen betaler seg senere. Får du et spørsmål fra en seer måneder etterpå, kan du slå opp raden og se hva du bygde påstanden på den gangen, og om kilden siden er endret.

Loggen er også et godt utgangspunkt for samarbeid. En redaktør, en fotograf eller en kollega kan lese den uten å spørre deg om hver linje, og de kan peke på rader som ser tynne ut.

I kurset øver deltakerne på dette med eksempelmanuset, steg for steg, til oppsettet sitter. Etterpå overfører de det til egne prosjekter, gjerne med færre kolonner hvis arbeidet er lite.

• Oppdater raden når manus endres
• Se gjennom gule og røde rader før opptak
• Lagre loggen sammen med den ferdige videoen